Foreldre – bli med på opprøret!

I dag har jeg en kronikk i Dagsavisen om at jeg ønsker meg at flere foreldre hiver seg inn i kampen for en bedre barnehage, før den nye bemanningsnormer skal vedtas denne våren. Når den viktigste perioden i livet institusjonaliseres, så bør det være samfunnets høyeste prioritering at kvaliteten på denne institusjonen er god. De barnehageansatte i Barnehageopprøret 2018 mener de opplever en underbemmaning som gjør det umulig å tilby en god nok barnehage til alle, og i kampanjen #uforsvarlig deler de historier fra hverdagen som tydeliggjør dette. Nå må foreldrene komme på banen også.

Les saken her: https://www.dagsavisen.no/nyemeninger/foreldre-forén-dere-barna-trenger-oss-nå-1.1124244

Gråsoner, klemming og rutiner

den nye hjemmesiden til MeToo-foredraget som jeg holder sammen Eva Allison Sollie har jeg blogget litt om typiske diskusjoner som oppstår i forbindelse med #MeToo. Her er linker til sakene:

Hva er «nulltoleranse» og hva slags regler må man ha? 

Er det ikke lov å klemme lenger nå da? 

Om gråsoner og ukultur

Ønsker bedriften å følge opp #MeToo?

Vil du følge opp og forebygge på arbeidsplassen etter #MeToo? Ønsker du at DIN bedrift skal være en #MeToo-trygg sone? Er du usikker på hvordan du går frem? Da har vi foredraget for deg! Sjekk ut www.metooforedrag.no eller les litt mer her:

I dette foredraget oppklarer vi grensene for #MeToo og seksuell trakassering, og vi snakker om hvor subjektivt dette er for mange. Derfor må vi skape med bevissthet om relasjoner, maktfordeling og gode rutiner.

Vi brenner for at både kvinner og menn skal ha det godt med seg selv.

Hva betyr #MeToo egentlig?
Hvorfor oppstår det?
Hvordan kan man unngå det?
Hva gjør man hvis det skjer allikevel?

I dette foredraget får du konkrete tips om tiltak som kan gjøre akkurat din arbeidsplass til en #MeToo-fri sone.

Foredraget er tilpasset næringslivet, og passer perfekt som lunsj- eller frokostforedrag. Det varer i 60 minutter, men vi kan fint tilpasse til ønsker om lengre eller kortere varighet.

Hvorfor har vi laget dette foredraget? Jo, vi jobber begge som aktive foredragsholdere fra før, og vi opplever at det råder enorm uenighet og rådvillhet på arbeidsplasser i forbindelse med #metoo-kampanjen. Det vil vi gjøre noe med! Mange arbeidsplasser er usikre på hvordan de skal følge opp tematikken, og hvilke rutiner som må på plass. Hvordan snakker man om #metoo på jobben uten å virke moraliserende i den ene enden eller useriøs i den andre enden? Vi mener vi har knukket koden, og vi gleder oss til å besøke din bedrift!

For mer informasjon om Eva og Caroline og hvorfor vi er perfekte til å holde dette foredraget, klikk her:  Om Eva og Caroline

For bookingforespørsler eller andre spørsmål, klikk her: Kontakt oss!

 

Kjære Jan Tore Sanner

I dag hadde jeg denne kronikken – om barnehageopprøret 2018 og Jan Tore Sanners opptreden på God Morgen Norge – på trykk i Dagsavisen. Klikk her for å komme til kronikken.

Her kan du lese innlegget i sin helhet:

Kjære Jan Tore Sanner, 19. Februar gav du barna mine finger´n på God Morgen Norge. Billedlig talt. Jeg er småbarnsmor, og jeg er skikkelig misfornøyd med innsatsen din som kunnskapsminister. Her kommer en offentlig klage.

19. Februar i år møtte du en av barnas helter, barnehagelærer Anniken Myrnes, på God Morgen Norge. Hun fortalte om hvor alarmerende den lave voksentettheten i barnehagene er. Du svarte med å si at det nå skal bli lovpålagt å følge den bemannningsnormen som de fleste barnehager allerede følger. Det var nettopp den normen barnehagelæreren du pratet med angrep, noe hun demonstrerte gjennom et svært godt, virkelighetsnært og praktisk eksempel. Du demonstrerte glitrende hvor lav kunnskap du har om barnehagehverdagen, og jeg synes på ingen måte du svarte tilfredstillende på noe av det Anniken Myrnes fortalte deg. Jeg så en alvorlig ansvarsfraskrivende kunnskapsminister, med svært lav kompetanse når det gjelder barns utvikling og velvære.

Å være en voksen per sjette barn over tre år, ser greit ut på papiret, men de fleste barnehageansatte kan bekrefte at det er svært få timer i løpet av dagen der det faktisk er en voksen per sjette barn, selv om de følger den normen. Disse ansattes vakter skal nemlig fordeles på ti timers åpningstid, møter, matlaging og pauser.  Det svarer du ikke på. Når 15 barn er ankommet før tredje vakt starter, og en har tissa på seg og en har slått seg, så er det ingen igjen til å passe på de resterende 13 ungene. Disse er fortsatt i en tid av livet der de primært er følelsesvesener og de trenger gode og trygge voksne som kan veilede dem gjennom konflikthåndtering. De voksne skal fremme barnas relasjonskompetanse, stimulere til språklæring, gi dem trygge, varme fang og fremme deres grunnleggende trygghet og selvfølelse. Og mye mer. Denne jobben får de ikke gjort, når de skal slukke branner dagen lang.

Du sa også at de ansatte i barnehagen «passer» barna. Her må vi snakke om ordbruk, Jan Tore. Barnehagen driver ikke med barnepass. De ansatte i barnehagen forvalter samfunnets aller viktigste ressurs, og hvordan de forvalter denne er helt avgjørende for hva slags voksne vi får i fremtiden. Vi vet at voksnes fysiske og psykiske helse, samt deres mentale og emosjonelle fleksibilitet (som ofte er linket til sykefravær og arbeidsledighet) ofte kan spores tilbake til forholdene de levde under som barn. Hjernen er aldri så plastisk og formbar som den er i de første leveårene. Det finnes inget viktigere tidspunkt i et livsløp for å investere i mennesket enn i barnehageårene og de tidlige skoleårene. At du kan redusere dette til «barnepass» er for meg uforståelig. De ansatte i barnehagen har norges viktigste jobb. De legger selve grunnlaget for hvordan barna klarer seg både akademisk, sosialt og psykisk når de starter på skolen. De sår frø og nærer spirer som kan utvikle seg til å bli livsviktige egenskaper som empati, selvrespekt, nysgjerrighet, samt evne og lyst til å lære nye ting.

La meg fortelle deg noe, Jan Tore: barn krangler, tisser på seg, slår, kaster leker, blir sultne, syke og får hjemlengsel. Alt dette skal en barnehageansatt forholde seg til før hen kan begynne å gjøre den «egentlige» jobben sin som er å forberede disse små verdensborgerne på selve livet og skolehverdagen som venter om få år. Jeg synes regjeringen prioriterte feil og bedrev grov ansvarsfraskrivelse når den i den nye rammeplanen påla barnehagene mer dokumentering og rapportering, og dermed gav dem mindre tid sammen med barna. Hvorfor kan dere ikke heller innvilge flere årsverk?Og bedre kursing underveis i karrieren som oppdaterer alle ansatte på nyere forskning innen barns hjerneutvikling og deres evne til å bli resiliente og konstruktive mennesker? Vi trenger flere dyktige voksne, som også evner å vise kjærlighet og omsorg. Uten emosjonell trygghet finner nemlig ikke læring sted. Vi trenger flere voksne som ikke bare må skifte bleie eller tørke søl, men som kan leke og tøyse. Hver dag. En som har tid til de gode samtalene. Tid til å fundere over livet. Lese bøker. Gå på oppdagelsesferd. Leke gjemsel. Vise glede.

Jeg regner med du har rådgivere rundt deg som kan fremlegge drøssevis med forskningsrapporter som dokumenterer at kjærlighet, trygghet, selvfølelse og god lek er blant de aller viktigste faktorene for å skape grobunn for læring og for å skape resiliente, nye verdensborgere. Jeg regner med det var denne kunnskapen som lå til grunn da den nye rammeplanen ble skrevet. Der er det mange fine ord og gode formuleringer. Og med dagens bemanningsnorm er den helt urealistisk.

Til sist må jeg påpeke hvor trist jeg synes det var at du brukte foreldreundersøkelsen til ditt forsvar. Du viste til den, og sa at de fleste foreldre er veldig fornøyde med barnehagen. Dette er en sannhet med enormt store modefikasjoner. Jeg har selv tatt den undersøkelsen flere ganger, og som forelder svarer jeg innenfor de rammene som dere politikere gir barnehagen. Vi har nemlig helt fantastiske ansatte i barnehagen til mine barn. De er dyktige, kjærlige og har svært lavt sykefravær. De gjør virkelig det beste de kan innenfor de stramme rammene dere gir dem, og det betyr masse for dem med gode resultater på foreldreundersøkelsen. Derfor gir jeg dem topp skår. Det oppleves grovt urettferdig at du bruker dette i mot barna mine. Hadde undersøkelsen kun handlet om rammene barnehagen må operere innenfor, hadde svarene mine vært ganske annerledes. Som småbarnsmor vil jeg ha flere voksne på jobb, mye større arealer til lek og mer kunnskap om betydningen av kjærlighet og emosjonell kompetanse til de ansatte.

Jeg tror at dersom vi investerer mer i å lage en god barnehage med nok hjertevarme voksne, så vil vi se en skolehverdag med langt færre som havner bakpå, samt mindre mobbing. Det rådet kan du få gratis, Jan Tore.

Happy Valentines!

Da VGTV spurte om jeg ville gi mine topp tre tips til dating på Valentines Day sa jeg selvfølgelig JAAA! Men selv tilbringer jeg dagen på firedagers EQ-terapikurs i Melsomvik, her jeg har grått og ropt og fått ut masse deilig gørr. Jeg elsker EQ-terapi og jeg elsker KJÆRLIGHETA!!! Happy Valentines til deg! ❤️

Se innslaget om mine tre tips til Valentines day stevnemøte på VGTV her!

Tidlig innsats – en vits?

Mens politikerne snakker om tidlig innsats, og lar seg hypnotisere av lese, skrive og regneferdigheter som livets soleklare suksessfaktorer, sitter barna igjen og er fratatt verdigheten. De er testobjekter, og målet med deres eksistens er å være skoleflinke og prestere bra på nasjonale prøver. Hvordan de har det, sånn egentlig, det driter vi i. (Ja jeg er litt emosjonell akkurat nå.) Bare de ikke mobber. Ellers er det fint om de er stille og gjør som de får beskjed om.

Jeg får vondt i magen og blir fylt med en vond tristhet hver gang jeg leser om forskere som kartlegger barna våre og for eksempel konkluderer med at gutta henger etter allerede ved to-års alder. Det er ikke så rart. Guttehjernen utvikler seg ikke proposjonalt med jentehjernen. Dette vet vi. Det kan vi ikke gjøre noe med. Men vi kan ta den kunnskapen vi har om guttehjernens utvikling og møte den på en god måte. Forskning  (kildehenvisning nederst) viser at guttebarn trenger mer nærhet, fysisk kontakt og tilknytning enn jentebarn. Jentene trenger det også, men guttene trenger det lenger. De bruker lenger tid på å løsrive seg. Hvis vi respekterer dette, så vil guttehjernen kunne utvikle seg optimalt. Hvis vi ikke respekterer dette, og fortsetter å stue barna inn i barnehager like fulle som hønsehus, med altfor få voksenpersoner, så er det bare å forvente at gutta blir hengende etter på skolen. Vi legger nemlig ikke til rette for at hjernen deres får utvikle seg optimalt. Med mindre politikerne skjønner at kjærlighet, trygghet og flere hjertevarme omsorgspersoner i barnehagen er viktigere enn å teste mattekunnskapene til toåringene, så mener jeg de ikke kan regne med noe annet enn «skoletapere» (for et vondt uttrykk.). Når barnehjernen må fokusere på å overleve kaoset i barnehagehverdagen og konkurrere om oppmerksomheten til de to stressa voksenpersonenene som er på jobb mens pedagogisk leder er i personalmøte, så får ikke barnet den roen og det samspillet som hjernen er avhengig av for optimal utvikling.

Dagens barnehagenorm er nasjonal omsorgssvikt, i min mening. Politikerne fraskriver seg ansvaret og dytter det over på forskere som forsker på det jeg mener er helt feil områder. Det som er viktig, mener jeg, er ikke at de ansatte leker matte-leker med barna fra to års alder. Det som er viktig er at de har nok tid og ressurser til å gi barna oppmerksomhet, hjertevarme, fysisk kontakt, kos og livsviktig samspill og øyekontakt. Og så kan de godt ha noen matematikk-leker når det er tid.

Jeg synes dette var en god sak om hvor fordummende forskningen de driver med kan være: https://www.aftenbladet.no/meninger/kommentar/i/e1Pzma/Forsking-til-a-stola-pa

Mens beslutningstakere snakker om matte og leseferdigheter, sitter barnet og lurer på om noen snart skal se det som det individet det er. Tenk deg å være to år og konkurrere med åtte andre barn om oppmerksomheten til to ansatte, når det eneste landet ditt vil er at du skal bli bedre i matte. Som toåring. Når alt du trenger er noen flere hjertevarme voksne som ser deg, snakker med deg, koser med deg og leker med deg. Toåringen vet selv at det er dette hen trenger for å utvikle seg godt. Når det er på plass, da ønsker jeg matte-leker hjertelig velkommen på småbarnsavdelingen. Vi vet at trygghet, nærhet og samspill er avgjørende for at barnehjernen skal utvikle seg optimalt og for at læring skal skje på mest mulig vis. Vi har massevis av forskning som backer dette. Allikevel synes politikerne at en av de to ansatte skal gå inn på personalrommet for å fylle ut rapporter om barnas matteferdigheter, fremfor å fokusere på kjærlighet og trygghet. Jeg mener de politiske beslutningstakerne objektiviserer barna våre. Det eneste som teller er at de kan lese og skrive i tide. Jeg blir så nedslått av dette.

Kan ikke noen gi meg noen gode nyheter? Som for eksempel at kurs i hjertevarme skal bli obligatorisk for alle barnehageansatte? At KJÆRLIGHET skal inn i læreplanen? Eller at de skal øke voksentettheten med 50%? At de skal ha mer fokus på lek, samarbeid, øyekontakt, trygghet og kos? Fokus på de gode samtalene med barn i hverdagssituasjoner? Fokus på FØLELSER? Hva gjør man når man er sinna? Hvordan kjennes det? Eller når man er lei seg? Eller frustrert? Hva er disse følelsene og er noen her i barnehagen eller på skolen glad i meg selv om jeg har disse følelsene? Er det noen som tåler hele meg? Et slikt fokus kan skape solid folkehelse på sikt, mener jeg. Det er dette som er livsmestring, i min mening. Men systemet ser ut til å være mer opptatt av at barna skal prestere. Kjærligheten får man spare til pensjonstida. Vær så snill, si at det er noe jeg har gått glipp av?

Kilde: https://www.psychologytoday.com/blog/moral-landscapes/201701/be-worried-about-boys-especially-baby-boys (dette er bare en tilfeldig kildehenvisning, for å underbygge påstandene mine. Mine påstander bunner i en drøss med ulike bøker, ted-talks, artikler o.l. og jeg har ikke noen samlet logg over de.)

PPS: Dette er et gammelt innlegg, og det har skjedd en del siden da, heldigvis.

Barn og følelser

I går skrev jeg om hvordan vi som voksne noen ganger forklér primærfølelsene våre, og at jeg synes livet blir mye enklere hvis vi tør å være ærlige om hva vi egentlig føler. 

I dag vil jeg skrive om hvordan vi kan hjelpe barna våre med nettopp dette. Det er så trist når et barn som egentlig er usikkert og redd, får kjeft fordi det har utviklet en overlevelsesstrategi som handler om å vise sinne og aggresjon.

Allerede på barneskolen ser man barn som har lært at visse følelser ikke aksepteres, og som derfor forkler disse følelsene som noe annet enn det de egentlig er. Jeg synes ofte at for eksempel usikkerhet blir til aggresjon, klovneri eller rebelskhet. Jeg tenker at det har å gjøre med at voksne tidligere har sagt til barnet når det har vært usikkert at «Neida, dette går så bra, så! Bare hiv deg ut i det! Du er jo så stor nå, tenk nesten 5 år. Du går til og med på stor avdeling. Det er ikke noe å være redd for.» Altså blir det ingen plass til usikkerheten. Signalene om at usikkerhet er uønsket er altfor klare.

Men skal man ikke snakke positivt da? Skal vi ikke oppfordre barn til å være modige? Jo, selvfølgelig synes jeg man skal det. I aller høyeste grad. Men vi må første romme usikkerheten, mener jeg. Jeg vil først si «Ja, jeg skjønner at det virker litt skummelt. Er du redd det skal være vanskelig å stå på skøyter? Er du redd for å falle på isen? Ja, det var jeg også første gang. Men vet du hva? Jeg kan holde deg i hånda! Så gjør vi det sammen! Og hvis vi faller gjør det ingen ting, for vi knuser jo ikke. Det går sikkert bra.  Vi må bare øve oss, akkurat som Vaiana. Prøve og prøve igjen. Så får vi det til til slutt! Er du klar for å ta meg i hånda?»

Jeg tror akkurat dette er en av de viktigste nøklene til å skape emosjonelt kompetente barn, nemlig å sette ord på den vanskelige følelsen, og virkelig romme og akseptere den, før man går videre til å snakke positivt og gå videre.

Jeg tenker at det er utrolig viktig at vi voksne hjelper barna å sette ord på de faktiske følelsene som oppstår helt fra starten av. Fra første leveår. Barna begynner å utvikle «aksepterte» overlevelsesstrategier ganske tidlig, dersom de opplever at visse følelser ikke aksepteres av deres omsorgspersoner. Det er vår oppgave som voksne å være bevisst på dette, mener jeg. Med det mener jeg at det er vårt ansvar å gjennomskue overlevelsesstrategiene, og hjelpe dem å sette ord på hva som egentlig skjedde. En slik verbal hjelp blir en betydningsfull emosjonell førstehjelp for barnet. For eksempel er jo ofte et veldig sinna barn egentlig lei seg. Det er lov med sinne også, så klart, men den følelsen bunner ofte ikke i at «Olivia er dum» men at det som skjedde opplevdes urettferdig. Det er det også sunt å sette ord på, tror jeg. «Olivia fikk en ekstra pepperkake, og det syntes du var urettferdig, var det sånn? Ville du også ha en ekstra pepperkake? Var det derfor du ble sinna? Ja, det skjønner jeg var frustrerende. Jeg er glad for at du forteller meg det. Takk for at du deler følelsene dine med meg.»

Dette handler faktisk også om å balansere høyre og venstre hjernehalvdel gjennom å koble ord med følelser. Det kan du lese mer om i denne posten der jeg deler hovedfunnene mine fra boka «The whole-brain child».

For øvrig synes jeg det er helt innafor å følge opp med: «Dessverre er det ikke flere pepperkaker igjen nå, men jeg lover å huske på at du også vil ha neste gang. Kanskje vi kan finne noe annet som du vil ha?» For eksempel. For det er naturligvis viktig å lære å takle utfordringer, og akseptere at livet ikke alltid går din vei. Og akkurat det krever emosjonell og mental resiliens. Slik resiliens skapes blant annet gjennom å hjelpe barnet å definere hva som egentlig skjedde i den gitte situasjonen og sette ord på følelsene som oppstår underveis. Hvorfor det funker, og hvorfor det er så  viktig å sette gode ord på følelser kan du lese mer om i denne posten om følelsespråk og funn fra boka «How emotions are made – the secret life of the brain».

Jeg vil gjerne understreke at eksemplet over bare er hvordan jeg personlig tror jeg ville håndtert en slik situasjon, og det finnes ingen fasit. Det er mange måter å snakke om følelser på som er gode og konstruktive, og jeg bare deler det som funker for meg og mine barn.

Har du gode tips å dele? Del gjerne! Hva er DIN emosjonelle førstehjelp i hverdagen?