Her er fjerde epsiode av Line fikser kroppen, og denne gangen handler det om sjølvaste tissen vår. Line besøker meg for å få vite litt mer om forskjellen på sex og porno, og vi diskuterer kropp, sexstillinger og lager falsk sæd.
Kan vi spare penger på å snakke mer om følelser?
Teknologisk versus emosjonell utvikling – en uklok konkurranse?
Vi heller – naturligvis – drøssevis med penger inn i teknologi. Selve ordet «teknologi» bringer frem positive assosiasjoner hos de fleste. «Teknologisk nyvinning», «Tech-seminar» og ikke minst «Kvinner i teknologi» er ord og begreper som imponerer og engasjerer, mens «Emosjonskonferanse» bringer frem mer blandede følelser.
Teknologisk utvikling er vel og bra, men jeg synes det er økonomisk og velferdsmessig uklokt å ikke satse på en parallell emosjonell utvikling.
Mennesker er nemlig ikke alltid klare til å ta i bruk teknologien på en spesielt god måte, synes jeg. Det er vel ingen hemmelighet at den teknologiske utviklingen noen ganger går litt for fort til at menneskene klarer å takle det optimalt. Et enkelt eksempel er sosiale medier. Jeg ser selvfølgelig fordelene med teknologisk utvikling, og synes det er spesielt flott at mange jobber med teknologi som skal fikse alt menneskene har gjort for å ødelegge jorda. Men jeg undrer meg veldig over følgende: Når vi ser hvordan mennesker oppfører seg, med sløsing med naturresurser, mobbing, trakassering, depresjon, maktspill, overdreven mental medisinering og utnyttelse….
Hvorfor er det ingen styresmakter som sier at NÅ – og ikke et sekund senere! – skal emosjonell utvikling på agendaen?
Vi har faktisk ganske mye forskning og kunnskap om hva vi kan gjøre annerledes i samfunnet for å oppdra flere ressurssterke, velbalanserte, nestekjærlige samfunnsborgere som bidrar positivt. Vi har forskning på morskjærlighet, tonnevis med kunnskap om emosjonell utvikling i hjernen de 3-5 første leveårene, og i tenårene, og vi vet mye om hva slags læring som fungerer og hva som ikke fungerer. Allikevel tviholder de fleste nasjoner på gammeldagse menneskesyn, der det ytre dominerer det indre, og legger til rette for å fostre generasjon på generasjon med en – for det meste – varierende grad av emosjonell inkompetanse.
Hadde verden vært en kinofilm, så kunne dette bli avslørt som et komplott for å gjøre mennesker til slaver av sin egen historie, slik at det ble enklere for styringsmaktene å manipulere og kontrollere. Men verden er ikke en kinofilm. Så vidt jeg vet… 😉
Derfor tenker jeg at vi som er opptatt av emosjonell kunnskap, kompetanse og utvikling må tørre å snakke høyt om det!
Vi vet at emosjonelt kompetente mennesker er bedre ledere, lærere, medarbeidere, medmennesker og foreldre.
Vi vet at emosjonelt inkompetente mennesker, f.eks. folk som forkler frykt som arroganse eller sorg som sinne, er vanskelige å forholde seg til og lett kan ta uheldige avgjørelser. Nok et enkelt eksempel er en viss president. Emosjonelt inkompetente folk har lettere for å både utnytte og la seg utnytte, de er dårligere til å sette og respektere grenser, og de har mindre emosjonell og mental resiliens. Jeg ønsker meg derfor en sterk holdnings- og adferdsendring.
Jeg mener vi MÅ snakke mer om emosjonell kompetanse! Jeg vil snakke om emosjoner i barnehage, skole og gjennom hele utdanningsløpet. Jeg vil snakke om emosjoner på arbeidsplassen. Jeg vil ha emosjoner som eget satsningsområdet.
Jeg vil at politikere innser at emosjonene våre er en av menneskets største – og ofte relativt ubrukte(!) – ressurser. Denne ressursen, som heter emosjonell intelligens, er attpåtil fornybar og svært miljøvennlig. Å overse dette er rett og slett svært dårlig samfunnsøkonomi.
Vi kaster bort milliarder av skattekroner på emosjonell brannslukking, som resultat av lav emosjonell intelligens i befolkningen. Hva med å utnytte denne udiskutabelt svært verdifulle ressursen og spare milliarder på brannslukking senere i livet, samtidig som vi får mennesker som behandler seg selv og andre bedre? Emosjonelt intelligente mennesker er kjærligere, emosjonelt rausere og går ikke så lett fem på når samfunnskrefter bruker «splitt og hersk»-strategier. Emosjonelt intelligente mennesker er mer inkluderende, bedre til å motivere og ta vare på hverandre og de ønsker stort sett genuint å bidra til å gjøre verden bedre.
Høres ikke det ganske bra ut da?
Mine tips til deg som har fått spredt private bilder
I dag var jeg på God Morgen Norge og snakket om skam og selvfølelse i forbindelse med spredning av nakenbilder. Jeg var litt uforberedt på noe av tematikken, så jeg rakk ikke å adressere de sterke, og ofte svært vonde, følelsene som oppstår når man er offer for noe slikt. Det vil jeg gjerne si noe om her. Dette er altså ikke en post om strafferammer og lovverk, men om følelser. Vonde følelser.
Jeg vet hvordan det er å bli kalt hore, fuck-ho, feit, støgg, pervers, uintelligent, desperat eller rett og slett bare stokk dum. Jeg vet hvor jævlig det er når et bilde eller en film jeg trodde jeg hadde kontroll på, plutselig ligger tilgjengelig for almennheten og alle kan se det. Det føles helt ubeskrivelig tungt, som å få hundre mursteiner lenket fast til føttene, og som å synke ned i en tjukk, svart tjære av skam og krenkelse. Det er kanskje en av de værste følelsene som finnes.
Mitt først råd, er å nettopp anerkjenne dette. Vi kan ikke begynne å tenke positivt før vi har tatt følelsene på alvor og satt ord på nøyaktig hvor dritt det føles.
Mitt andre råd, er å snakke med noen. Jeg synes vi skulle opprette støttegrupper for alle som har vært utsatt for nettopp dette. Det er så godt å snakke med noen som utviser ubetinget og ubegrenset empati, og ikke minst er det deilig å snakke med noen som har opplevd noe lignende. Det finnes kanskje ingen mer godgjørende setninger enn nettopp denne: «Jeg vet hvordan du har det. Jeg har opplevd det samme.» Så snakk med noen! Har du ingen å snakke med, så gå til helsesøster. De som jobber på helsestasjon for ungdom er stort sett genuint interessert i at unge skal ha det godt, og de vil deg vel.
Mitt tredje råd, er å begynne å stille spørsmål: Hva galt har jeg gjort? Har jeg egentlig gjort noe galt? Jeg mistenker nemlig at du ikke har gjort noe galt i det hele tatt. Når bildet ble tatt, eller når filmsnutten ble filmet, så gjorde du noe som sannsynligvis opplevdes positivt og spennende. Men så ble bildet eller filmen spredt til uvedkommende, og da ble plutselig det som hadde vært en god opplevelse gjort om til noe forferdelig vondt. Hva var det som endret seg? Jo, vi fikk en ny ingrediens i miksen, nemlig de andres ønske om å rakke ned på deg for å løfte frem seg selv. En av de aller vanligste måtene å fremstille seg selv som bra nok på, er å rakke ned på andre. Det er forferdelig feigt, og veldig enkelt. Det er da jeg mener det er viktig å huske på at det er de andre som er problemet. Ikke du. Du som har tatt et bilde i god tro, du er aldri problemet. Det er de andres holdninger og usikkerhet som er problemet.
Men hvorfor føles det så grusomt da, lurer du kanskje på. Min teori er følgende: Vi er alle biologisk programmert til å søke tilhørighet og aksept. Vi er tross alt flokkdyr, og vi ønsker å være en likeverdig del av flokken. Vi ønsker også selv å kontrollere hvordan vi fremstilles, og være med på å bestemme hva andre vet om oss. Derfor oppleves det grusomt, når vi blir fremstilt på en måte som vi overhodet ikke kjenner oss igjen i, fordi det bildet eller den filmen var jo ment for en helt annen setting. Når bildet tas ut av den settingen det var ment for og blir spredd for alle vinder, så oppleves det som et overgrep og et ubeskrivelig overtramp. Vi føler oss ikke lenger som en likeverdig del av flokken og vi har ikke kontroll over hvordan vi fremstilles og hva folk vet om oss eller hva de ser av oss. Det oppleves som å bli fullstendig blottlagt, og vi er på vårt aller mest sårbare. Og dette bringer meg videre til punkt 4.
Mitt fjerde råd er nemlig å tenke litt på dette: Sårbarhet er noe av det tøffeste som finnes. Det å tørre å være sårbar, det er ekte mot. Det å være sårbar er nemlig en av de aller skumleste sakene som finnes. Det er lite vi mennesker frykter like mye som å være – eller bli fremstilt som – sårbare. Den som tør å stå i sårbarheten sin, den demonstrerer ekte mot. Derfor pleier jeg å tenke, når jeg føler meg blottlagt eller krenket, at nå har jeg mulighet til å stå i sårbarheten min. Nå har jeg mulighet til å omfavne den, lære noe om mennesket og til å bygge et kjærlig og nært forhold til meg selv.
Ved å erkjenne og omfavne sin egen sårbarhet, erfarer jeg at man oppnår ekstrem resiliens. Med det mener jeg at man blir så og si umulig å knekke. Ved å anerkjenne og akseptere sårbarheten, så kan man omfavne den. Og da kan man gi den kjærlighet. Deretter kan man faktisk elske seg selv på sitt mest sårbare, og da har de andre mistet makten over deg.
En av de mest inspirerende damene jeg vet om når det gjelder sårbarhet er Brené Brown. Sjekk ut en av de fantastiske TedTalkene hennes her:
Åpent foredrag 29. november
Onsdag 29. November holder jeg foredrag på Sex og Samfunn sitt onsdagskurs fra kl. 13.00 – 14.30. Det er åpent for alle, men det begynner på bli fullt, så det lønner seg å melde seg på på forhånd! De holder nemlig foredraget i sine egne lokaler, og det rommer kun rundt 30 stk.
Meld deg på via denne linken: http://www.sexogsamfunn.no/2017/onsdagskurs-13/
Når jeg holder foredrag regelmessig blir jeg sjeldent nervøs, jeg blir derimot bare litt deilig spent. Men nå er det nesten en måned siden sist jeg holdt foredrag, og da får jeg ALTFOR mye tid til å tenke. Da begynner jeg å endre på alle bildene i presentasjonen min, flikke på rekkefølgen og tenke ut altfor mye nytt og dumt. Så nå må jeg innrømme at jeg begynner å bli skikkelig nervøs. Også kommer det så mye fagfolk dit! Og DET blir jeg ekstra nervøs av. Det er heldigvis ikke så farlig, for jeg er ikke særlig redd for å være nervøs, men jeg må medgå at jeg blir ganske sliten av det. Jeg gleder meg derfor veldig til å endelig holde dette foredraget, for jeg vet jo at nervene blir fullstendig borte i det jeg går frem på gulvet og sier «Hei, jeg heter Caroline. Jeg er mamma, kommunikasjonsarbeider og eks-pornostjerne!» Inntil videre får jeg bruke min egen metode for å takle nervøsitet. Den virker kanskje litt kokko for noen, men den funker som fy, og den er som følger:
- Innrømme og anerkjenne at jeg er nervøs ved å si til meg selv «Nå er jeg visst ganske nervøs. Jeg er også litt stressa. Jeg er redd for å gjøre en dårlig jobb. Det er greit.» Bare ved å sette ord på det som skjer, blir jeg faktisk markant roligere.
- Deretter kan jeg gå videre og si: «Jeg skal gjøre så godt jeg kan! Mer enn det får jeg ikke gjort, og jeg er glad i meg selv uansett. Og du, Caroline: faller du, så tar jeg deg i mot! Jeg har plass til en fiasko eller ti. Det er slikt det blir suksess av. Jeg har ryggen din. Og gjør du det dritbra, så står jeg klar med en high five! Jeg liker deg fortsatt, uansett hvordan det går.»
- Så gjør jeg noe jeg har lært av Dora Thorallsdottir, nemlig å se for meg at jeg ligger i en elv og holder meg fast i en grein. Så bare slipper jeg greina, og seiler fritt nedover elva i fri flyt.Akkurat det skal jeg gå og gjøre nuh!
Jeg håper å se deg på Sex og Samfunn den 29. November 🙂
Jeg var dritredd før min første publiserte kronikk!
Evig eies kun et dårlig rykte. Denne setningen fikk jeg høre gjentatte ganger i ungdommen av en eldre slektning. Hun hadde nok misforstått poenget med Henning Kvitnes sin kjente sang som strofen er hentet fra, men det sier også litt om hvor enorm skam hun selv gikk og bar på, tenker jeg. I går hadde jeg min første publiserte kronikk (!!) i Dagbladet, og temaet var nettopp skam.
Les kronikken her: Til Ungdommen – Jeg vet hvordan det er å bli kalt hore
Denne skammen tenker jeg at er litt som julenissen. Vi bruker den for å få folk til å oppføre seg. «Nå må du være snill, slik at julenissen kommer til deg i år!» Men julenissen finnes ikke. Det gjør ikke skam heller. Skyld, ja, det tenker jeg er en følelse det kan være greit å ha. Ansvarsfølelse også. Men ikke skam. Jeg føler oppriktig at skam ble utviklet av patriarkatet for å undertrykke kvinner. Men det er en annen diskusjon. Uansett:
Hver gang jeg har kontakt med media får jeg utrolig vondt i magen. Jeg har derfor lurt fælt på hvordan jeg skulle markedsføre meg selv og foredragene mine. Jeg har jo en stor og lidenskaplig drøm om å bidra til å spre selvfølelse og egenverd blant ungdom (og etterhvert også barn og foreldre), og første skritt på denne veien er foredragene mine om forskjellen på sex og porno. Jeg innså at jeg må tørre å være synlig og tydelig i den offentlige debatten for å bli hørt. Så når jeg skrev kronikken min var jeg supergira! Den var opprinnelig tre ganger så lang, med mange flere nyanser. Men jeg fikk skrelt den ned til kravet på 6000 tegn, og kjente meg fornøyd. Så sendte jeg den av gårde, full av sommerfugler i magen.
Idet Dagbladet svarte meg og antok den, ville jeg spy. Jeg ble ør i hodet og fikk fysisk kjempevondt i magen. Tarmene knøt seg. Før ville jeg tenkt – er det et tegn på at jeg skal trekke saken? Er det intuisjonen min som prøver å si meg noe?
Men i løpet av tiden min som student på EQ Institute har jeg skjønt noe viktig. Når følelsen kommer fra frykt, så er det ikke intuisjonen min. Det er snarere forsvarsmekanismene mine som gjør seg gjeldene. Frykt og skam sitter så langt inni margen at jeg tror vi ofte ikke merker at det er der i det hele tatt. I meg har disse kreftene vært så internalisert at jeg trodde det var sånn det skulle være. Jeg forsøker derfor å huske på at når den lammende angsten griper tak i meg, så er det frykt. Det er ikke intuisjon. Og frykt får ikke lov å styre meg.
Jeg vil ikke være redd for frykt. Når frykten inntar meg, tenker jeg at det er ekstra viktig at jeg gjennomfører.
Jeg hadde vondt i magen hver eneste dag etter at kronikken min ble antatt, og lurte på når i alle dager de skulle trykke det så jeg kunne få det overstått. Det var vanskelig å gå å vente, men så kom jeg over en uttalelse fra Brenè Brown i et intervju med Marie Forleo. Hun sa:
«I´ve never achieved something comfortably.»
Ok, det var en trøst. Så på lørdag, altså i går, fikk jeg melding på facebook med fistbump emoticon og link til saken. Shit. Den var publisert. Jeg gikk forbi 7/11 og kjøpte papiravisa. Og ganske riktig…. Dobbeltsidig oppslag! Jeg ble dritstolt! Og pissredd. Jeg klarte ikke sette meg på bussen hjem, så jeg bare gikk og gikk og endte opp på Taverna´n på Youngstorget. Jeg slengte innpå en pizza og to øl, mens jeg leste saken to ganger etter hverandre. Den indre dialogen min gikk slik: «Jeg vil ikke dele denne saken med familien. Jeg orker ikke si i fra at de skal kjøpe avisa i dag. Jeg vil ikke ha deres mening om dette. Og hva vil de andre foreldrene i barnehagen si? Hva med overgrepsofrene? Sukk. Men Caroline, jeg har ryggen din. Jeg tar deg i mot! Det skal ikke være komfortabelt å være modig. Det er greit. Jeg har plass til litt ubehagelighet. Det går bra. Det er lov å være deg. Det er lov å være meg. Jeg har ryggen din. Stol på meg. Ok. Jeg er glad i deg. Jeg elsker deg. Det er lov å være meg. Puh.»
Jeg er så glad jeg har lært meg å ha en langt mer kjærlig indre dialog enn jeg hadde tidligere. Tenker det vil komme godt med i tiden som kommer;)
Kontantstøtta – en livsviktig samfunnsinvestering?
Edit: de to siste dagene har jeg vært på Barnets Beste konferansen og fått servert enorme mengder forskning som underbygger alle påstandene i denne posten. Ble så utrolig inspirert av de kunnskapsrike menneskene at jeg måtte rett og slett å gråte en skvett under siste appell / innlegg. Fantastiske dager! Men, anyway, her er posten:
Mye tyder på at investering i de første tusen levedøgnene er den som gir høyest avkastning sammenlignet med all annen investering i human kapital senere i livet. Dette betyr at om vi ønsker ressurssterke samfunnsborgere, som bidrar aktivt og positivt, er investering i livets begynnelse noe av det mest effektive vi kan gjøre. Ønsker vi en fremtid med lavere sykefravær, mindre arbeidsledighet, kriminalitet og psykisk sykdom samt generelt høyere livskvalitet, så kommer vi ikke unna at de første tusen levedøgnene – og helst de fem første årene – må settes øverst på prioriteringslisten over samfunnsinnvesteringer.
Dr. Allan Schore er en respektert psykolog, psykoterapeut og nevrovitenskaplig forsker, som har tonnevis med forskning som underbygger disse påstandene. Han var nylig på besøk i Norge og sa blant annet til barnehage.no at det er helt avgjørende at barnehagepersonell har kunnskap om barnets emosjonelle og nevrobiologiske utvikling. Det er et stykke igjen før norske barnehager er på et emosjonelt og kompetansemessig nivå som gjør det forsvarlig å sende absolutt alle ettåringer i barnehage.
Fortsatt skeptisk? Sjekk for eksempel Harvards Center on the Developing Child, University of Minnesota CEED (Center for Early Education and Development) eller egentlig et hvilket som helst annet forskningsinstitutt som tar for seg barnehjernen. Da vil man se at de første tre årene er den perioden i et menneskes liv der vi har aller størst mulighet til å påvirke i både positiv og negativ retning. Den er en «use it or loose it» situasjon, der hjernen er i enorm vekst. Grunnmuren for barnets empatiske og sosiale evner, samt all senere læring og generelle selvfølelse og livsmestring bygges da.
De fleste barnehagemedarbeidere aner ikke hvor viktige jobbene deres faktisk er. Jeg mener at de utvilsomt har en av norges aller viktigste jobber. Politikere snakker om at alvoret begynner i skolen, men sannheten er at det er for sent å sette inn kruttet ved skolestart. Læringsvansker og adferdsvansker i skolen kan ofte spores tilbake til de første leveårene.
Med dette i mente, mener jeg kontantstøtten er livsviktig. Den tillater foreldre, som ser at akkurat deres barn ikke er klart for barnehage, å la barnet modnes hjemme, i trygge og kjærlige omgivelser, sammen sine primære tilknytningspersoner.
Gevinstene av trygge, forutsigbare omgivelser i starten av livet, med morsom, kjærlig stimuli og kommunikasjon, samt fysisk kontakt og øyekontakt er uvurderlig for barnets fremtidige livskvalitet, også i voksenlivet. Kontantstøtten er derfor bare et lite skritt i riktig retning når det gjelder å investere i en optimal fremtid.
Barnets Beste konferansen
I dag er jeg på dag 2 av 3 på Barnets Beste konferansen. Det gleder meg enormt å høre at absolutt alle forskerne og spesialistene som uttaler seg bekrefter mine synspunkter vedrørende at ubetinget kjærlighet og empati fra sine nærmeste omsorgspersoner er det desidert viktigste for barns sunne utvikling de første leveårene. De støtter meg også i at vi har en lang vei å gå i Norge, for å tilby en god nok barnehage for de minste barna. Jeg står nå altså sterkere enn noen gang ved mitt standpunkt om at obligatorisk emosjonstrening for alle som er, eller jobber som, omsorgspersoner må bli et høyt prioritert satsningsområde!
Konferansieren er feminismelegende Torild Skard!
Hvorfor har skjellsordet «hore» så stor makt?
Må vi hive skammen ut av vinduet og ta ordet tilbake?
Når saker om deling av nakenbilder og sexfilmer, som denne i Aftenposten forteller om 16 år gamle «Ida», som lot seg overtale til å suge en skolekamerat i fritimen, for deretter å bli stemplet som hore, er bitt dagligdags, så synes jeg det er på tide av vi forener oss og tar grep. Sisters, unite! Hvis «Ida» er hore, er vi alle horer.
Hore-stemplet kunne tilfalt hvem som helst av oss. Selv vår favorittdame, selveste madonnaen over madonnaer, Michelle Obama, har sannsynnligvis gitt mannen sin oralsex på et tidspunkt. Oprah Winfrey også. Erna Solberg også. Du også. Eller kona di. Og søstra di. Mammaen din også. Hvem som helst kunne vært denne «hora».
Jenter helt ned i barneskolealder blir stemplet som hore, dersom de skiller seg ut fra mengden på en måte som ikke er fullstendig akseptert. Man trenger ikke å ha ligget med noen for å få dette stemplet. «Hore» er et av de vanligste skjellsordene vi bruker på kvinner, og ordet brukes egentlig om alle vi har noe negativt å si om.
Det siste døgnet har jeg googla «jævla hore». Jeg hadde mange finurlige formuleringer i hodet i forhold til hvorfor vi må snakke om den elskede hora – dette kvinnemenneske som vi elsker å hate – men jeg synes «Jente 15 år» – også kalt hore – sa det enkelt og greit for meg i Aftenposten 7. februar i år. Saken heter «Jeg er 15 år og stemplet som hore» og hun skriver ukomplisert:
«Jeg bare lurer: Hvorfor definerer vi personer ut ifra hvem og hvor mange de har hatt sex med? Et stort opprør foregår rundt oss, via sosiale medier, demonstrasjoner, aviser, TV, politikk, kunst og så videre, om hvor tabubelagt sex FORTSATT er. Kan vi ikke bare gi etter snart, og legge fra oss de konservative tankegangene? Vi lever i et moderne samfunn, der det burde være lov å ha en fortid uten å bli kritisert for det og bli stemplet som hore.»
Det forundrer meg at en 15 år gammel jente er mer oppegående enn mange voksne. Jeg vil bare endre på en ting i sitatet, og det er at denne «horete» oppførslen (altså at man har bedrevet en form for seksuell aktivitet) trenger ikke å ligge i fortiden for at man skal kunne kreve å bli tatt alvorlig. Det kan godt være pågående. Det spiller da virkelig ingen rolle hva slags sexliv en dame har, så lenge hun ikke skader noen?
Selv har jeg alltid vært fascinert av hora. Jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at jeg så Pretty Woman rundt hundre ganger i løpet av barneskolen, for jeg var så fasinert av Vivian, Julia Roberts rollefigur. Jeg skjønte ikke en gang hva hun jobbet med, eller hva en hore per definisjon var, men jeg var utrolig nysgjerrig på hvorfor hun åpenbart ble uglesett av alle på det flotte hotellet som Richard Gere tok henne med til. Hvorfor var alle redd henne? Hvorfor så de stygt på henne? Hvorfor hatet de henne? Hva hadde hun gjort feil?
Jeg ville være henne. Og når venninnen til Vivian, Kit deLuca, besøkte Vivian på hotellet, toppet det seg for meg. Jeg frydet meg vilt over hvor frekt og freidig hun håndterte de pripne gjestene som glante stygt på henne og åpenbart tenkte «Jævla hore!». Jeg skjønte ikke en gang hva det Kit deLuca sa betydde, men jeg bare visste at jeg digget henne! Her er klippet:
Pretty woman kom i 1990. Det er 27 år siden. Så nå synes jeg vi kan slutte å disse såkalte «horer».
I «Ida» fra Aftenposten sitt tilfelle, så filmet altså fyren en helt vanlig blowjob, og spredte filmen. Før neste time var hun stemplet som hore. Og vi sier ingenting. Vel, vi sier «Huff, stakkars.» Aftenposten har en lang sak om problematikken, og sier også «Huff, stakkars». Hvorfor sier ingen «hva faen er galt med guttens tilgang på forbilder, hvor er foreldrene hans og har noen beslaglagt mobilen hans?»
«Huff, stakkar.» Det er ikke styrke i «Huff, stakkar». Det er ikke stolthet i «Huff, stakkar.» Det er bare undertrykt kvinneskam, forkledt som bekymring og formyndersk omsorg. Jeg vil ikke la noen få bruke «hore» for å undertrykke kvinner og jenter, og jeg vil heller ikke la dette begrepet ha makt over oss.
Ved å ta avstand fra ordet «hore» og bekjempe begrepet, fordømmer vi dog de som faktisk har jobbet som horer i hundrevis av år. Millioner av kvinner har jobbet som horer, enten frivillig eller via tvang, og det å fordømme ordet som beskriver dette yrket blir forferdelig undertrykkende, spør du meg. Det blir å se ned på millioner av kvinner som enten har blitt tvunget ut i prostitusjon eller som har forsørget familier og overlevd på å være prostituert i tider med fattigdom og der kvinner ikke hadde rettigheter på lik linje med menn. Det vil jeg ikke være med på. Jeg vil heller stå ved siden av de, hånd i hånd, i god, gammaldags solidaritet. De hadde ikke noe valg, og de fortjener vår støtte – ikke fordømmelse. Jeg tror vi må snakke om ordet hore – ikke dysse det ned.
Hvordan kan vi frata «hore» makten? Neste gang vi hører om noen som blir kalt hore, hva med å stille oss solidarisk? Kan vi vise at vi ikke er så redde for dette ordet?
#Nastywoman og #Jævlahomo fungerte som smurt. Hva med #vierallehorer? Tenk så gøyalt om glade og støttende mammaer, pappaer, tanter, onkler, lærere og bestemødre bruker #vierallehorer og dermed stiller seg solidariske med hver eneste unge jente som er utsatt for slutshaming og får «hore» slengt etter seg på skolen eller i kommentarfeltet? Tenk, så deilig om disse jentene kunne oppleve at vi er der sammen med dem og har ryggen deres! «Er du hore, ja, da er jeg hore også. Da er vi alle horer!» Det er så mye skam forbundet med dette ordet at de fleste ser ut til å få litt vondt i følelsene når vi snakker om det. Derfor er det kanskje større grunn til ufarliggjøre det? Å bruke opp ordet, så det mister litt av makta si?
Jo mindre redd vi er for ordet – nemlig HORE – jo mindre makt får ordet kanskje?
Inkluderer ikke genusbevissthet respekt for de «tradisjonelle cis-barnas» ønsker?
(EDIT: Cis er det motsatte av trans. Er man cis-kjønnet identifiserer man seg med det kjønnet man ble født med. Genusbevissthet handler, enkelt forklart, om at man ikke ønsker å definere seg selv eller andre utifra tradisjonelle oppfatninger om kjønn, og heller ha et hav av muligheter når det gjelder farger, leker og alt annet. Trans-tematikk og genusbevissthet har egentlig ikke så mye med hverandre å gjøre, og jeg er ingen ekspert på verken tematikken eller begrepene, men jeg bruker de begrepene her som jeg føler best får frem det jeg vil si. Så krysser jeg fingrene for at jeg ikke tråkker for mange på tærne.)
Mitt inntrykk er at dagens foreldre er ganske opplyst om transkjønnethet og ulike former for kjønnsuttrykk, i forhold til før. Vi er opptatt av å respektere det kjønnsuttrykket som barnet utforsker til ulike tider, og jentene kan kle seg som batman om de vil, samtidig som gutter gjerne får kle seg i rosa og ta på prinsessekjole. Er det ikke da like viktig å respektere det når det jeg velger å kalle «åpenbart tradisjonelle cis-barn» vil uttrykke seg? Har genusbevisste foreldre tatt det et hakk for langt, hvis vi gjennomgående aldri kjøper rosa til jentene våre, bare fordi det er blitt en tradisjonell jentefarge? Bruker vi barna som en politisk markør for vårt eget behov for å ta avstand fra et stadig mer masete skjønnhetspress?
Selv har jeg nemlig vært skyldig i dette. Det hadde bare vært så mye lettere å kjøpe en rosa prinsessekjole til en gutt som ville utforske et feminint kjønnsuttrykk, enn å kjøpe det samme til en jente som rett og slett bare vil utforske og uttrykke det kjønnet hun er født med. For da kommer det indre genuspolititet mitt. Denne politistyrken bor i mitt verdisenter, men også i mitt eget ego, og det sier ting som: «Du vil vel ikke oppmuntre til tradisjonelle kjønnsroller?» «Vil du ikke ha en tøff og sterk datter?» og «Kjøp batman-jakken i stedet for Elsa-jakken!».
Vi hører om – og forstår – at det kan være skadelig for det indre livet til f.eks. et trans-barn dersom det ikke får lov å kle seg og omtale seg selv som det kjønnet det identifiserer seg med på innsiden. Det har vi lett for å forstå og det er ingenting vi heller vil respektere. Men med «de tradisjonelle cis-barna», så skal det ikke være så lett. Disse har vær så god å ikle seg kjønnsnøytrale farger og være levende, vandrende bevis på hvor politisk korrekte og genusbevisste foreldre de har. Jeg skjønner at poenget med genusbevissthet handler om å gi barnet så mange valgmuligheter som mulig, og ikke legge retningslinjer basert på kjønn. Men når en jente da for eksempel bare vil ha rosa, rosa og litt lilla (med glitter!), så sitter det langt inne for noen av oss å gi etter. Jeg ser nå at dette egentlig er ganske trangsynt. Jeg kjenner at jeg selv vil ta personlig ansvar for de politiske kampene jeg vil kjempe, og jeg vil ikke legge det ansvaret på barna mine. Når treåringen vil ha rosa gummistøvler og glitrende tyllskjørt utenpå regnbuksa, så er det hennes soleklare rett å bli hørt, mener jeg. Jeg vil ikke at det skal være slik at en gutt har mer rett til å ikle seg dette en det en jente har.
La meg forklare hva jeg mener. Helt siden jeg fødte en jente for litt over tre ås siden, har jeg vært utrolig opptatt av å ikke tylle henne inn i en verden av rosa prinsesseting. Jeg husket fra min egen barndom hvordan jeg ble beundret når jeg hadde nybørstet hår i stramme fletter og pen kjole med krage, og jeg husker at jeg registrerte at «det er visst dette som gjør at de voksne liker meg.» Dette ville ikke jeg gjøre mot min egen datter. Min datter skulle ikke identifisere seg med utseendet sitt, så jeg kjøpte kjønnsnøytrale klær som lett også kunne arves av en eventuell lillebror. Det var da denne lillebroren kom, at jeg møtte meg selv i døra. Altså, jeg var minst like opptatt av at ikke han skulle puttes i en kjønnstereotypisk boks, og at han ikke skulle få for mye blå klær og tøffe bil-leker, men jeg tok med letthet på han en rosa body. Han arvet rosa klær som storesøster hadde fått i gave, for jeg kjøpte jo ikke rosa til henne selv. Hvorfor var det greit å ta på rosa på lillebror, men ikke på storesøster? Blir ikke det diskriminering? Jeg syntes det var kult når lillebror gikk i rosa, men når storesøster brukte rosa begynte genuspolititet i hodet mitt å jamre. «Tenk, nå tror «alle» at du presser henne inn i en trang og stereotypisk prinsesse-boks. Dette reflekterer over hodet ikke dine verdier. Er du ikke en bedre mamma enn dette?».
Og der var det. Det reflekterte ikke mine verdier. Men når gutten min brukte rosa, da reflekterte det mine verdier. For mine verdier er blant annet å ikke bidra til å opprettholde kjønnsbaserte forventninger til hvem barna mine skal være. Så gikk det opp for meg: Er det ikke egoistisk av meg som mamma å forvente at barna mine skal kle seg i tråd med mine verdier til enhver tid? Jeg synes jo strengt tatt de skal få velge klær som er i tråd meg hvordan de selv har det på innsiden. Jeg vil jo ikke bruke barna mine som politiske signal-sendere om hva jeg selv mener er galt med samfunnet. Og selv bruker jeg jo faktisk rosa, fordi jeg synes det er en av de gladeste og sprekeste fargene. Jeg vil jo at barna mine skal ha samme mulighet til å ta valg som gjør at de føler seg bra. Jeg vil at de skal få være indrestyrte, og jeg vil at de skal være subjekter, i motsetning til objekter. Jeg vil at de skal ha et sterkt og godt forhold til sitt eget «jeg» og jeg vil at de skal lytte til sin indre stemme. Da er det jo helt på jordet av meg å overstyre deres personlige preferanser i klesveien fordi disse preferansene ikke er i tråd med mine verdier. Noen ganger tror jeg vi foreldre gjør ting mye mer komplisert enn det hadde trengt å være.
Det er ganske normalt at barn i 2-3-årsalderen har behov for å utforske de mer ekstreme sidene av sin egen kjønnsidentitet. (mer om det her) Jeg tenker at det ikke er tilfeldig at dette kommer parallelt med de første selvstendighetsperiodene (som før het trassalderen), fordi det handler jo nettopp om å utvikle selvstedighet og definere seg selv, og oppleve seg selv, som et selvstendig individ. Sett i dette lyset er det jo åpenbart hvorfor den gamle taktikken med autoritær oppdragelse funket svært dårlig på barn i «trassalderen». De trenger jo at vi anerkjenner deres nyoppdagede identitet for at de skal kunne gå inn i en konstruktiv dialog med oss. Derfor er det så viktig å annerkjenne barnas følelser, før vi begynner å ressonere med logikk.
For mer stoff om hvordan prate med barn som har sterke følelsesutbrudd og bygge emosjonell kompetanse, se disse postene:
Kan språket avgjøre din emosjonelle intelligens?
Derfor er det bra for hjernen å snakke om følelser!
På samme måte tenker jeg at det er forferdelig viktig at vi respekterer og annerkjenner barnas kjønnsidentitet, og det faktum at de i perioder vil ha ekstra sterkt behov for å uttrykke denne gjennom enten batmangensere eller rosa tyllskjørt. Min datter har en bestevenn som er gutt, og han elsker actionfigurer. En periode ville min datter derfor også ha batman- og spidermanklær, noe jeg gjerne imøtekom. Men da hun krysset over og heller ville ha Elsa-genser, så satt det mye lenger inne hos meg å imøtekomme ønsket hennes. Personlig likte jeg best overgangsfasen, der hun brukte spidermangenser sammen med rosa tyllskjørt. Det syntes jeg reflekterte spennvidden i henne på en god måte. Men nå øver jeg meg på å respektere at datteren min ikke er et uttrykk for min egen politiske agenda. Hun er sitt eget menneske, og hun har en egen identitet, egne preferanser og egne grenser. Jeg synes ikke jeg kan messe «Du bestemmer over kroppen din!» samtidig som jeg nekter henne å ikle nevnte kropp det hun selv vil.
Det som er utfordringen videre er følgende: Hvordan unngå at kommentarer som «Åh, så nydelig kjole. Er du en liten prinsesse i dag?» blir en identitetsmarkør for henne. Altså at hun ikke stadig jakter på komplimenter for utseendet for å føle seg bra nok. Det beste med kjønnsnøytrale klær er nemlig at man slipper å forholde seg til kommentarer fra omverdenen som oppmuntrer barna til ytrestyrte verdisett. Om folk bare hadde stoppet å kommentere barns utseendet, så kunne datteren min gått i kjole hver dag. Hva skal man si da, tenker du kanskje. Min tanke er å ikke si noe om klærne til barn før barnet selv bringer temaet på banen. Når hun eller han derimot sier «Se, jeg har Elsa-kjole!» så kanskje det holder å si med et entusiastisk smil «Ja, det ser jeg!» og dersom vi vil bidra til å fokusere på indrestyrte verdier, så kan vi jo legge til «Liker du å ha den på?» eller «Fortell meg om kjolen din, da!» Jeg tenker at dette stimulerer barnet til å fokusere på hva det selv er opptatt av og føler i forhold til kjolen, i stedet for å fokusere på hva vi som eksterne kilder synes om den. Når barna svarer «JAAA!» eller «Dette er en rosa kjole, med lilla prikker og når jeg har den på så kan jeg snurre rundt og rundt.» så kan vi jo bare si «Åh, så bra. Det var godt å høre.» eller «Det hørtes gøy ut!» Slik tenker jeg at vi kan være med å vise entusiasme sammen med barna uten å kommentere deres utseende med et eneste ord.
Har du noen tanker? Kom veldig gjerne med det! Jeg vil gjerne ha innsyn i andres refleksjoner vedrørende dette.
Likestilling på patriarkalske premisser? Nei, takk.
Vil gjerne dele det som i min mening er en utrolig bra skrevet sak om hvor høl i huet det er at man skal dele foreldrepermisjonen i to: https://morgenbladet.no/aktuelt/2017/10/kom-snart-tilbake
Min mening? Gi mødre høyere status. Gi deltidsarbeidende småbarnsforeldre full pensjonsopptjening og en tydelig stemme. Slutt å skryt av karrierejagende småbarnsforeldre, og slutt å glamoriser mødre som fortrenger sitt eget morsinstinkt for å passe inn i en patriarkalsk modell over hva som kjennetegner suksess. Slikt opplever jeg som kvinneundertrykkelse på sitt mest utspekulerte.
Når jeg leser formuleringer som «Frykter barnas beste ofres på likestillingens alter» og «Har feminismen gått tapt i likestillingens navn» (samme sak som over) er mitt svar et soleklart JAAAA! Når i alle dager ble likestilling synonymt med likhet? Saker som dette handler om at omsorgsarbeid har lav status og at mødre som overser morsinstinkt og verkende bryster og rusher tilbake til arbeidslivet med melk rennende nedover magen hylles som moderne kvinner. Selv om babyer kan introduseres for fast føde etter 6 måneder er det langt i fra alle babyer som er interessert og prosessen er gradvis. Selv måtte jeg pent fullamme sistemann i 10 måneder, og han nektet flaske hele veien. Da valgte han heller å ikke spise på ni timer en dag. Vi prøvde.
Neida, ikke alle mødre ammer. Men i denne debatten er det en bagatell, for mødre har like sterke morsinstinkter allikevel. Og selv om de fleste av oss anser en dag på kontoret som ferie sammenlignet med å være hjemme med en seks måneder gammel baby, så ville de færreste mødre jeg kjenner orket å være borte fra babyen sin 37,5 time i uka på dette tidspunktet. Hadde jeg vært blant de som fikk en kolikkbaby eller noe annet ubeskrivelig energitappende ville jeg kanskje klart å ta fri de timene, men ikke faen om jeg hadde hatt nok å gi i en fulltidsjobb. Så utmattende som småbarnsfasen er, særlig med enten syke barn eller barn som drikker MYE morsmelk (min kategori), så er det ønsketenkning å være mentalt på plass etter 6 måneder. Og det er helt naturlig at barn ofte er mest knyttet til en av foreldrene de aller første leveårene. Der det finnes en mor, vil jeg være ærlig og medgi at det nok i svært mange tilfeller er nettopp mor som er denne personen med sterkest tilknytning til barna i starten av livet. Og nå skal jeg bli litt kvass, noe jeg ikke ofte blir på denne bloggen: Se til HELVETE å respekter barna, og slutt å ofre barnas behov for sunn tilknytning, trygghet og samspill til fordel for politikk som tilhører forrige århundre. Omsorgsarbeid bør hauses opp! Ikke ned. Ja, det er klart mødrene trenger en pause etter seks måneder, men å tro at tvungen deling av fellesperioden er løsningen er ren arroganse, spør du meg. Ja, mange av landets fedre hadde tatt det på strak arm og gjort en kjempejobb. Det vet jeg. Men tror virkelig den samlingen som fremmet dette forslaget at 100% av Norges fedre er emosjonelt kapabelt til dette? Altså å ha 40 timers eneansvar for omsorgen av en 6 måneder gammel baby med all den ubetingede kjærlighet og tålmodighet som det innebærer? Tja, kanskje jeg undervurderer dem. I så fall forholder jeg meg ydmyk til det. Jeg har selvfølgelig bevitnet mange vidunderlige pappaer i perm her til lands, og jeg håper at det blir mange fler for hvert eneste år. I dag vet jeg dog at de utgjør langt i fra 100% av landets fedre, og selv om det kanskje kunne vært en eventyrlig lærerik kjærlighetsreise for mange fedre med tvungen, utvidet pappaperm, så vil jeg ikke at babyen skal betale prisen for den reisen.
Hvis vi ønsker oss pappaer som ivrer etter å være hjemme med babyen sin og tar på seg alt som trengs av både fysisk og emosjonelt familie- og omsorgsarbeid, så tror jeg vi må begynne med å oppdra andre gutter. Inn med obligatoriske foreldrekurs om tilknytning, emosjonell kompetanse, hjerneutvikling hos småbarn og genusbevissthet, og ut med gutte- og jentebokser, patriarkalske verdisystemer og latterliggjøring av sårbarhet. Sårbarhet krever ekte mot, og «tøffinger» er som oftest de feigeste. Slik føler jeg. Ja, jeg føler. Deal with it.
Jeg er overbevist om at den emosjonelle investeringen vi gjør i neste generasjon, en investering som handler om kjærlighet fremfor styreverv i akkurat disse første sårbare årene, er det aller mest effektive vi kan gjøre av preventivt arbeid når det gjelder å skape en ny generasjon av ressurssterke samfunnsborgere som bidrar til et nestekjærlig og raust samfunn.
Ps. Jeg har veldig lyst til å vise til alle den ulike forskningen som beviser hvor mye trygghet og samspill de tre første leveårene har å si for å forebygge lærevansker, psykiske lidelser og fysisk sykdom senere i livet, men jeg gidder rett og slett ikke å lete frem alle linkene akkurat nå. Jeg tillater meg nemlig å være litt giddalaus en søndags kveld. Akkurat nå kjenner jeg nemlig at jeg vil heller være opplagt i morgen tidlig med ungene, enn å overbevise eventuelle skeptikere om at kjærlighet ruler.
Caroline Omberg 